Toneangivende #1

Om tapte muligheter og behovet for en ny vår

Gråvær, kulde, snøslaps og is. For oss som ikke elsker skigåing, har vinteren vart lenge nok nå. Det var mulig å gire seg opp over norsk dominans i vinter-OL der en stund, men nyhetsbildet de siste ukene har også gitt Norge noen alvorlige riper i omdømmelakken. En høyst betimelig korrigering av vårt internasjonale selvbilde, vil noen si. For det er på mange måter typisk norsk å være selvgod. Nå har vi også fått bevist at det er typisk norsk å være godtroende. Ikke minst når det kommer til mekanismene knyttet til makt og fordeling av ressurser.

Nå skal det sies at det fortsatt legges betydelig innsats i etterprøvbarhet i dette landet, og på Music Norway-kontoret har mye handlet om rapportering de siste ukene. Innen 1. mars hvert år skal vi gjøre rede for hvordan vi har forvaltet fellesskapets ressurser i musikkeksportens tjeneste. I et kulturfelt preget av anekdotiske bevis mer enn harde fakta, har vi heldigvis noen tall å vise til. For eksempel har våre reisetilskudd i perioden 2022-2025 bidratt til gjennomføringen av 8 771 konserter med norske aktører internasjonalt, og det er spilt musikk fra Norge for mer enn 5,2 millioner publikummere i hele verden. Konsertene har generert over 166 millioner kroner i rene honorarer, i tillegg til å bygge publikum og bidra til økte strømmetall og kommersielle samarbeid.

Dette er resultater aktører i musikkfeltet kan være stolte av. Etterspørselen etter norsk musikk i utlandet er høyst reell, og den internasjonale aktiviteten er høy (også i regi av aktører som ikke fanges opp av våre tall). På baksiden av rapporttallene skjuler det seg søknader for om lag 150 millioner kroner, hvorav 38 millioner kroner er fordelt i fireårsperioden. Det vil si at ca. 25 prosent av den totale søknadssummen er innvilget, og at 38 millioner offentlige kroner i reisetilskudd har bidratt til å generere 166 millioner i inntekter til norske utøvere, opphavere og musikkselskaper.

Det er viktig å presisere at korrelasjonen mellom offentlig pengebruk og honorarinntekter er langt mer sammensatt enn det som framkommer her. Mange av aktørene som mottar reisetilskudd fra Music Norway har også benyttet seg av andre kulturpolitiske virkemidler, både til konkret musikkproduksjon og til utvikling av sine kunstnerskap over tid. Men likevel. Tenk om innvilgelsesprosenten hadde vært høyere!

I stedet er realiteten at vi får stadig mindre midler til fordeling, samtidig som alle kostnader knyttet til produksjon og reisevirksomhet øker. Driftstilskuddet fra Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD) indeksreguleres ikke i takt med lønns- og prisveksten, og fra Utenriksdepartementet (UD) rammes vi av to kutt i 2026. Til tross for gode intensjoner i form av en treårig avtale, har vi mistet hele tilskuddet til prosjektvirksomhet i år. Samtidig har UD sentralisert og kuttet i midlene som tidligere har blitt fordelt fra utenriksstasjonene til norske kulturaktører. Nå skal i stedet disse midlene forvaltes av Norwegian Arts Abroad- organisasjonene (NAA-ene). På papiret ser det derfor ut som at Music Norway har fått mer midler fra UD enn tidligere, men sannheten er at feltet får betydelig mindre.

Og ja da, ja da. Selv om mange norske kulturaktørers favoritthobby er å sutre etter mer penger fra staten, må vi aldri glemme at vi har en uhyre sterk kulturpolitisk tradisjon i dette landet. Vi er privilegerte beyond belief i mange av våre internasjonale kollegers øyne. Samtidig er det frustrerende å se på det økende, uutnyttede potensialet.

I NOU-en Musikklandet[1] stod begrepet potensialsvinn sentralt i beskrivelsen av musikknæringen og inntektene fra musikkeksport. Den opplagte slagsiden til en sterk kulturpolitikk er at norske kulturaktører er relativt dårlige på å tjene penger selv, og heller ikke får noe særlig hjelp fra virkemiddelapparatet til å bli bedre. Dermed ender vi opp med å investere mye i produksjon av kunst og kultur av høy kvalitet, uten å greie å kapitalisere på disse investeringene i form av økt salg og internasjonalisering. Vi misser rett og slett på muligheten for økt sysselsetting og økonomisk vekst innen de kreative næringene, og taper terreng i global sammenheng.

Det er et uttalt mål for regjeringen å legge til rette for at kreativ næring skal lykkes i internasjonal konkurranse og øke sin eksport, noe som blant annet framkommer i Veikart for kreativ næring (2024). Vi er mange som har etterlyst oppfølging i form av mer konkret politikk og målrettede virkemidler, men dette veikartet synes dessverre bare å lede rett inn i en vegg vi har stanget hodet i før. I en sak i Ballade[2] for et par uker siden bekreftet Kultur- og likestillingsdepartementet at det er KUD som har ansvar for å følge opp de kreative næringene. Dersom man søker på «kreativ næring» i KUDs kapitler i statsbudsjettet for 2026, det mest nærliggende dokumentet å oppsøke i jakten på operasjonalisering av regjeringens politikk, får man imidlertid bare fire treff. Tre omhandler et tidligere oppdrag til Innovasjon Norge (avsluttet i 2024), mens det fjerde omhandler tilskudd gitt til samarbeidsprosjekter innenfor nordområdesatsingen. Det holder ikke på langt nær.

Jeg følte at jeg risikerte liv og lemmer på glatta på vei til kontoret i dag tidlig. Når det kommer til de kreative næringene virker det ikke som politikerne bryr seg nevneverdig om at vi risikerer en vedvarende og økende kapital- og talentflukt hvis vi ikke stepper opp gamet. Det er påfallende at det er et vesentlig mer opphetet debattklima i norsk offentlighet rundt ploging i markaløypene enn om kulturpolitikk. Debatten om kulturnæringspolitikk er nærmest fraværende. Det mest deprimerende avsnittet i NOU-en Musikklandet er oppramsingen av 25(!) års «satsinger» på kreativ næring, i form av strategier, handlingsplaner, stortingsmeldinger og veikart. Retorisk velvilje til tross, har forsvinnende lite skjedd. Det er på høy tid med en ny vår.

[1] NOU 2025:7 Musikklandet – Flerstemt musikkpolitikk for framtida

[2] Musikk som næring må vente: Scener og øvingsrom først (https://www.ballade.no/politikk-debatt/musikk-som-naering-ma-vente-scener-og-ovingsrom-forst/, publisert 11.02.2026)

Toneangivende highs & lows den siste tiden

HIGH
BAFTA-prisen for beste ikke-engelskspråklige film til Affeksjonsverdi viser at det ikke bare er i vinter-OL Norge er gode nok til å innkassere gull. Vi gratulerer både teamet bak filmen, og alle som jobber med å fremme norsk film internasjonalt. (Nå kan vi bare håpe at regissør Joachim Trier velger seg en norsk komponist neste gang. Ti norske Grammy-nominasjonene for 2026 er bare ett eksempel på hvordan også norsk musikk er i verdensklasse.)

LOW
Sentralbanksjef Nicolai Tangen er ute og melder til Aftenpodden at han ikke bryr seg om hvem som har laget musikken, menneske eller maskin, så lenge musikken er god. Noe så stusselig og kunnskapsløst. Hvor tror han KI har lært seg å lage «god» musikk?