Toneangivende #2 Viktigheten av å kunne sette ord på det som er viktig

Ære være dem som er villige til å påta seg politiske verv og gjøre en innsats for fellesskapet. Det har kanskje aldri vært mer krevende å være politiker enn nå, med forventninger om en nærmest døgnkontinuerlig, digital tilstedeværelse og en der tilhørende trussel om kansellering ved første mulige feilsteg. Og det kommer på toppen av stadig mer sammensatte sakskomplekser, der geopolitiske forhold griper inn i selv de mest banale politiske beslutninger. De siste årene har for eksempel politikerne brukt mye tid på å advare kulturfeltet om at det kommer til å måtte gå mer penger til «kuler og krutt» enn til kunst og kultur framover. Forsvarsbudsjettene øker, og pengene må hentes fra overalt ellers. Du får ikke tilskudd til å gi ut den nye plata di, fordi krigen i Ukraina.

En sentral grunn til at kulturpolitikken generelt stiller svakt, er at det ikke er nok på spill. Alle de politiske partiene er allerede enige om at kunst og kultur er viktig, så det er lite rom for å markere seg. De er kanskje uenige om i hvilken grad det offentlig bør bidra til å finansiere kulturen, men selv Fremskrittspartiet, som er prinsipielt imot offentlig innblanding i kulturfeltet, ender ofte opp med å stemme substansielt for en fortsatt sterk kulturpolitikk på alle tre forvaltningsnivåer. Dermed uteblir også den politiske debatten om kultursaker. Der vi nå ser partiene kappes om å slå politisk mynt på forslag som kan få ned bensinprisene, etter at krigen i Midtøsten sendte oljeprisen til himmels, er partienes ambisjoner på kulturfeltet vanskelige å få øye på. Ut over anledningen til å kunne sende hyggelige hilsener hjem til velgerne, ofte i form av tildelinger til institusjoner og bygg, er det vanskelig for en politiker å vinne valg på kultursaker. Også fordi kultursakene tilsynelatende ikke er viktigere for folk flest.

Samtidig har vi talløse eksempler på hvordan det er nettopp musikken som samler oss, og som trøster og bidrar til at vi mobiliserer når vi står i kriser – enten det er på et personlig plan eller som samfunn. I totalberedskapsmeldingen, som ble vedtatt av Stortinget i mai i fjor, legges det vekt på at tilgang til kunst og kultur kan sørge for mening i vanskelige tider og gi en følelse av tilhørighet, identitet og håp. Her lener meldingen seg blant annet på EU-rapporten Culture and Democracy: The Evidence, som viser at det er en klar og positiv sammenheng mellom andel av borgere som deltar i kulturelle aktiviteter og aktivt medborgerskap, demokrati og sosial tilhørighet. Deltakelse i kulturlivet bidrar kort oppsummert til økt sannsynlighet for å stemme ved valg, utføre frivillig arbeid og utvikle positive sosiale holdninger knyttet til demokratiske verdier. Med bakgrunn i dette skal kunst og kultur også spille en rolle i markeringen av Totalforsvarsåret 2026. Det handler både om å styrke nasjonalfølelsen, altså det vi kjemper for, og om å opprettholde motstandskraften som ligger i felleskapet.

Men hvordan kan kulturfeltet selv stille med et sterkere forsvar mot gjentatt saldering, gjennom i større grad å gjøre seg viktig i det offentlige ordskiftet og danne utgangspunkt for politisk debatt?

At kunsten i seg selv er viktig for menneske og felleskap har vi for lengst slått fast. Der vi i større grad underkommuniserer kunstens, og i vår sammenheng musikkens rolle og betydning i samfunnet, knytter seg til at vi har fans. Med fans følger både muligheten til å påvirke, all den tid vi bokstavelig talt har tilgang til mikrofoner og veldig mange folk som vil lytte, og økonomi.

Det har vært snakket og skrevet mye om fandom og community building i musikkbransjen de siste årene. Studier av hvordan fandom skapes gir ny innsikt i atferdspsykologi, og sørger for data om menneskelig atferd som det er mulig å tjene penger på. Og penger tjenes det da også. Den globale musikkindustrien tiltrekker seg nå i økende grad styrtrike equity-fond som vurderer musikkatalog som en attraktiv aktivaklasse med stabile, tilbakevendende kontantstrømmer. Selv om det finnes eksempler på norsk katalog som er solgt for anstendige summer, har vi mye å gå på når det kommer til kapitalisering på immaterielle rettigheter og det å bygge musikk som investeringsobjekt her hjemme. Musikkbransjen mangler også god nok tallfesting av det meste knyttet til sin faktiske verdi, både når det kommer til sysselsetting og økonomisk verdiskaping i de ulike leddene av næringskjeden. Likevel, da Rockefeller Music Hall feiret 40-årsjubileum nylig, vektla Oslos byråd for kultur og næring, Mehmet Kaan Inan (H), hvordan Rockefeller ikke bare hadde bidratt til å fylle Osloborgernes liv med innhold gjennom disse fire tiårene, men også til betydelige inntekter for byen i form av et tilreisende konsertpublikum.

Med Oscar-utdelingen 15. mars kulminerte det amerikanerne kaller award season, perioden fra november til februar/mars hvert år, der alle de betydningsfulle prisene i film- og TV-industrien deles ut. Den viktigste musikkprisen, Grammys, deles også ut i denne perioden. Award season gir folkene i ulike deler av underholdningsindustrien anledning til å kle seg i sine beste antrekk, ta til den røde løperen, kåre vinnere og tapere, og, kanskje viktigst av alt, til å feire seg selv og sin egen bransje. Men prisutdelingene er i høyeste grad også politiske arenaer, både i form av å framheve bestemte kunstneriske prestasjoner og uttrykk, og gjennom å være arenaer for meningsytring. Det knytter seg alltid en viss spenning til hva som kan komme fra scenen.

Da Affeksjonsverdi vant Oscar for beste internasjonale film (og altså, BRAVO!), benyttet Joachim Trier anledningen til å holde en personlig og politisk takketale. Han takket familien og teamet bak filmen, før han avsluttet med en oppfordring om å stemme på politikere som tar ansvar for alle verdens barn: «All adults are responsible for all children. Let's not vote for a politician that don't take this seriously into account». Dette budskapet har han blitt hyllet for i etterkant.

Her hjemme har den norske musikkbransjen hatt sin egen, bittelille award season nå i mars, med utdelingen av Musikkforleggerprisen og Spellemann. I den grad takketalene kan fungere som en slags temperaturmåling for hva norske opphavere og artister er opptatt av for tiden, så må det dessverre sies å være ganske veike greier. Med noen få, hederlige unntak var det familien og i beste fall deler av støtteapparatet som fikk en takk fra prisvinnerne, og scenen var nærmest blottet for politiske budskap. Konferansierer og prisutdelere greide delvis å rette opp inntrykket av at noe står på spill. Sandeep Singh innledet Musikkforleggerprisen med å avskrive musikk som både kultur og næring, og hyllet heller opphaverne som en helsetjeneste. Gjennom musikkens evne til å bidra til emosjonell kalibrering mente han å ha spart titusener på utgifter til psykolog. Under Spellemann gjorde skuespiller og superfan Anders Danielsen Lie seg bemerket med en ufiltrert og sjarmerende hyllest til jazzen. Ingen av dem lot det være tvil om hva som er viktig. Alle vi som skaper, framfører og formidler musikk tar på ulike måter ansvar for publikum, fellesskapet og økonomien. Vi må bare bli litt bedre på å sette ord på at det er det vi faktisk gjør.

Toneangivende highs & lows den siste tiden

HIGH
Norske låtskrivere gjør seg bemerket internasjonalt som aldri før. Verdt en ekstra shout out akkurat nå er Aksel Arvid Hauge (24) fra den lille kystkommunen Bremanger i Vestland, som nådde helt til topps på Billboard Global Top 200 med Stateside - PinkPantress With Zara Larsson denne uka, samtidig som låten ligger på sjetteplass på Billboard Hot 100. Låten har Caroline Ailin som medlåtskriver, og ligger også høyt på andre lister internasjonalt. Aksel Arvid er dessuten aktuell som executive producer på Jack Harlows nye album, Monica. Aksel Arvid var nominert til to Grammys og i to kategorier under Spellemann, Årets internasjonale suksess og Årets produsent, hvor han stakk av med harpa i sistnevnte. Det er bare å gratulere, og vi gleder oss alle til å følge dette stortalentet videre.

LOW
Norske jazzmusikere opplever en bølge av svindel der kunstig intelligens (KI) brukes til å opprette falske profiler og utgi musikk i deres navn på strømmetjenester som Spotify og Tidal, kunne Klassekampen rapportere om nylig. Anerkjente musikere som Eyolf Dale, Karin Krog, Arild Andersen og Tord Gustavsen er berørt, og har nå en høyst demotiverende deltidsjobb med å få låtene fjernet. Strømmetjenestene er foreløpig skuffende tause med tanke på hva de gjør for å få bukt med problemet.