Toneangivende #4 Betydningen av fire nakne mannerumper og jenter i singlet

Norge topper globale målinger av både demokrati og pressefrihet. I praksis betyr det at de fleste av oss slipper å bekymre oss for ytringsrommet i det daglige, og heller kan nikke med distansert bekymrede blikk til nyheter om hvordan ytringsfriheten er under hardt og stadig økende press globalt – også i land som burde vite bedre. Men selv om ytringsfriheten har gode vilkår i Norge må vi stadig vokte den, snakke om den og teste elastisiteten. Heldigvis har da også ytringsfrihet, kunstnerisk frihet og ytringsrom preget kulturdebatten de siste ukene.

Når vi kulturbyråkrater (i bred forstand) møtes over et par gode glass, skjer det at vi går gjennom rekken av kulturministre vi har overlevd. For det er jo unektelig sånn at politikere kommer og går, mens byråkratiet består. Og blant alle disse som kom og gikk i Kulturdepartementet, er det som regel Trine Skei Grande som blir utpekt som den prinsipielt og ideologisk tydeligste på kunsten og kulturens vegne. Hennes kulturmelding fra 2018, Kulturens kraft, definerte kunst som ytringer og begrunnet kulturpolitikken i Grunnlovens § 100. Kulturpolitikk ble lik ytringsfrihetspolitikk.

Denne linjen har langt på vei blitt videreført siden, uavhengig av statsrådenes partipolitiske tilhørighet. Da kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery og utenriksminister Espen Barth Eide nylig inviterte til sin årlige kulturmottakelse, var det med ytringsfrihet og kunstnerisk frihet som tema. I samtalen statsrådene mellom, ble det tegnet et tydelig bilde av verden som et mørkere og farligere sted nå enn for kun få år siden, og snakket om betydningen av kunst og kultur som essensielle innsatsfaktorer i vår demokratiske sikkerhet. Det at vi har sterke kunstinstitusjoner, og at folk både kan oppleve og utøve kunst og kultur i hele landet utgjør en infrastruktur for ytringsfrihet, framhevet de. Prinsippet om armlengdes avstand ble selvsagt også tema. Dette er prinsippet om at politiske myndigheter ikke skal blande seg inn i kunstneriske og faglige vurderinger, og som dermed sikrer at kunst- og kulturlivet forblir uavhengig.

Da den nye kulturloven ble vedtatt i 2025, ble armlengdesprinsippet lovfestet, og dermed også den kunstneriske friheten. Det hindrer dessverre ikke enkelte i å prøve seg på inngripen og sensur. I forrige uke stilte stortingsrepresentant for KrF, Joel Ystebø, et skriftlig spørsmål til kultur- og likestillingsministeren om hvorvidt statsråden mener «at forestillinger som inneholder nakenhet er et akseptabelt og ønsket innslag i Den kulturelle skolesekken for barn i grunnskolen». For de som ikke måtte være i målgruppa: Den kulturelle skolesekken (DKS) er en nasjonal ordning som sikrer at alle elever i grunnskole og videregående opplæring får oppleve profesjonell kunst og kultur hvert år. (I tillegg til å ivareta formålet er DKS også den langt største arbeidsgiveren for frilanskunstnere her til lands.) Representant Ystebø hadde latt seg ryste av at elever helt ned i tredje trinn risikerte å bli utsatt for å se fire nakne mannerumper på scenen, når Jo Strømgren Kompanis forestilling A Dance Tribute to the Art of Football igjen er på turné.

Den prisbelønnede forestillingen A Dance Tribute to the Art of Football har legendestatus i norsk dansehistorie. Den ble første gang vist i 1997(!), og har siden introdusert tusenvis av fotballfans i inn- og utland til samtidsdans. Og nettopp på grunn av sin lekenhet, humor, dynamikk og kvalitet har den også fungert som en ypperlig introduksjon til samtidsdans for elever gjennom DKS. Men ja, helt mot slutten av forestillingen, er det en dusjscene hvor danserne står med rumpa bar mot publikum. Scenen er dunkel, bare med overlys, men nakne er de. Og det er dette som ifølge Ystebø blir for meget.

La det være sagt, vi skal selvfølgelig tenke nøye gjennom nakenhet i møte med elever i skolen, også som en del av kunsten de blir presentert for. Særlig fordi elevene ikke har valgt å oppsøke disse tilbudene selv, men blir utsatt for dem som en del av skolehverdagen. Poenget i denne sammenhengen er at representanten Ystebø ikke bare underkjenner de faglige vurderingene som er gjort i forbindelse med denne forestillingen, men indirekte også ber kultur- og likestillingsministeren om å gripe inn i visningen av den. Så er det kanskje fort gjort å harselere med at dette bare er et utrykk for «typisk KrF-moralisering». Men i realiteten er en direkte trussel mot både kunstnerisk frihet og ytringsfrihet i dagens Norge. Derfor var det betryggende at kultur- og likestillingsministeren svarte prinsipielt og kontant avvisende med begrunnelse i nettopp armlengdesprinsippet.

I en mindre høytidelig markering av politikernes ryggmargsrefleks på ytringsfrihetens vegne kunne vi også se en rekke kvinnelige statsråder og stortingspolitikere i singlet denne uka. Det vakte nemlig sterke reaksjoner landet over at rektoren på Nordkjosbotn skole i Troms plutselig innførte forbud mot at jentene på skolen kunne kle seg i singlet, da det kunne oppleves som at de var «utfordrende kledd». Jentene, medelevene og foreldrene protesterte umiddelbart, og ble møtt av en bølge av støtteerklæringer, der mange valgte å vise sin støtte til gjennom å kle seg i singlet på en relativt frisk norsk vårdag. Rektoren la seg raskt flat, og saken blir sånn sett bare et blaff. Men den er like fullt en illustrasjon på hvor fort gjort det er å begrense noens ytringsrom, og hvor uendelig viktig det er at både politikere og andre reagerer når det skjer.

Øyafestivalen bidro også til å sette ytringsfrihet på agendaen denne uka, da de arrangerte en fagdag om kultur, ansvar og ytringsrom i samarbeid med Amnesty Norge, Oslo Solidarity og Spillerommet. Utgangspunktet var boikottaksjonen mot Øyafestivalen i 2025, og debatten om hva kulturaktører kan og bør gjøre i en verden der humanitære kriser, autoritære krefter, okkupasjon og krig angår oss alle. Ett av høydepunktene gjennom dagen var refleksjonene fra Anine Kierulf, jurist og en sentral forsker innen konstitusjonell rett, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Hun minnet om at ytringsfriheten ikke bare handler om vår mulighet til å si noe, men også om vår rettighet til å høre noe. Det inkluderer betydningen av å høre noe vi ikke umiddelbart liker eller setter pris på, og i neste instans uenighet som en forutsetning for meningsutveksling. I en verden der vi tenderer mot å rydde bort meningsmotstand var det en god påminnelse. Noen ganger må vi tåle å stå i ubehaget.

Forresten, for de av dere som nå ble keene på å varme opp til fotball-VM med litt samtidsdans på temaet: Operaen i Oslo viser en kortversjon av A Dance Tribute to the Art of Football i sommer. Veldig lavterskel opplegg for hele familien. Men som det står på Operaens hjemmesider om forestillingen:

• Some use of stage smoke and some loud noise. Nudity occurs.

Toneangivende highs & lows den siste tiden

HIGH
Hvis du ikke greier å opparbeide det store engasjementet for viktigheten av kunst og kultur i en ytringsfrihetskontekst, så kan det kanskje hjelpe med motivasjon på et mer individuelt plan. Britiske forskere lanserte nylig en studie som dokumenterer at det å både utøve og konsumere kunst og kultur på jevnlig basis kan bidra til å redusere og sette ned tempoet for din biologiske aldring. Gå på konserter, utstillinger og forestillinger og hold deg ung, med andre ord!

LOW
Det var lite oppløftende nytt å spore på musikkens vegne da revidert nasjonalbudsjett ble framlagt nylig. Ikke noe mer penger til det frie feltet eller til virkemidler til for internasjonalisering, heller ikke reversering av kuttet i UD som har rammet Music Norway. Ikke noe nytt om musikk som næring. I det hele tatt, stillstand.

Om spalten
I denne spalten byr vår spesialrådgiver Tone Østerdal på analyser av og skråblikk på politiske prosesser og aktuelle saker knyttet til musikkbransjen spesielt og kreative næringer generelt. Når vi lar henne synse og mene på denne måten, er det fordi hun har drevet med politikk, ledelse og organisasjonsutvikling i kunst- og kulturfeltet i mer enn 20 år. Tone inngikk også i det regjeringsoppnevnte Musikkutvalget, som våren 2025 leverte Norges første offentlige utredning om musikkfeltet.