Toneangivende #6 Musikk må finne sted

Høysesongen for festivaler er bak oss, og minnene om musikalske høydepunkter i fleng blir med oss inn i det stadig mer påtrengende høstmørket, akkompagnert av stearinlys og (snart) pledd. Ikke bare har vi vært heldige nok til å se noen av favorittartistene våre spille live. Mange av dem har dratt på med påkostede og gjennomarbeidede produksjoner som bidrar til å løfte musikken til nye høyder. De beste av dem får det attpåtil til å se lett ut. Da er det også fort gjort å glemme hvor mye som ligger bak det vi får servert i den omtrent timelange festivalkonserten. Særlig hva det krever av fysiske rom, av konkrete steder. Og hva de stedene faktisk koster.

Regjeringen har igangsatt arbeidet med en kulturarenastrategi. Jeg skal innrømme at jeg ble litt skuffet da dette var det første området regjerningen valgte å ta tak i, som en direkte oppfølging av NOU-en Musikklandet. Det er så mye annet som også er viktig! Men når vi vet hvor krevende det er for profesjonelle låtskrivere og artister å få nok tid i egnede rom til å skape musikk, øve på den, spille den inn og gjøre den klar for et livepublikum, så gir det en slags mening likevel. For musikk må faktisk finne sted. Ikke minst må den profesjonelle musikken finne sted.

Når det snakkes om behovet for egnede kulturlokaler er det ofte det frivillige musikklivet som høres best i offentligheten. Og ære være dem for det! Kor og korps utgjør en folkebevegelse, representerer et massivt folkehelsetiltak og er en uvurderlig rekrutteringsarena for det som skal bli både profesjonelle utøvere og et engasjert musikkpublikum. Men nettopp fordi det frivillige musikklivet høres best, overses ofte musikknæringen i kommunale planer og reguleringsplaner. Statens kulturarenapolitikk har på sin side tradisjonelt handlet om institusjoner. I midten står en musikkbransje som ser at en stadig større andel av pengene i musikkøkonomien går til husleie. Og det er dessverre ingen utsikter til at den trenden skal snu. Da blir det avgjørende at de lokalene som finnes, er forutsigbare og har en kvadratmeterpris bransjen faktisk klarer å betale.

Vår gode kollega i Kulturrom, Karen Sofie Sørensen, har oppsummert det godt: «Musikkaktørene løser dette selv i dag, i stor grad på tross av systemet: de deler rom, takker ja til korte leieavtaler, og flytter inn i bygg ingen andre vil ha. Dette bidrar ofte til å gjøre et område mer attraktivt, men uten at musikkaktørene får noe igjen for den verdien de har vært med på å skape. Når området er modent, flytter de videre, og verdistigningen blir værende hos eier. Dette er gentrifisering i praksis, og det skjer i alle byer med press på arealene.»

Hun peker på hvordan aktørene i musikkbransjen i stor grad er overlatt til å operere i det private markedet, og dermed er prisgitt eiendomsbransjens logikk. Dette gjør at musikken systematisk taper i konkurransen om arealer. Og at de profesjonelle musikkaktørene blakker seg i jakten på et sted å være. Det er krevende for den enkelte opphaver, utøver og artist, og hindrer dem i å kunne konsentrere seg om faktisk å skape musikk. Men situasjonen er også utfordrende på bransjenivå, og hemmer muligheten for vekst i den norske musikknæringen.

Under Arendalsuka i august arrangerte Musikkindustriens næringsråd (MIR) en panelsamtale om hvordan vi kan skape en lønnsom og varig norsk musikkindustri. I sitt oppspark til samtalen la Gunnar Greve, gründer, eier og leder av Kreatell, og for de fleste kjent som manageren til Alan Walker, vekt på fysisk infrastruktur for musikk som en sentral innsatsfaktor. Han manet til at vi ikke må undervurdere den gravitasjonskraften Norge har, som en kreativ og musikalsk destinasjon for internasjonale utøvere: «Dersom vi klarer å skape arenaer hvor våre fremste artister, låtskrivere og musikkselskaper kan utvikle seg og samarbeide seg imellom og med internasjonale aktører har vi en oppskrift som kan være utslagsgivende for varig vekst i norsk musikkeksport». Da trenger vi imidlertid tilgjengelige, egnede fysiske fasiliteter som musikken kan skapes i.

Det har etablert seg som en myte at «alle» med en datamaskin og riktig software kan lage musikk nå til dags. Og ja, for mange starter det kanskje der. Men alle med et minimum av innsikt i musikklivet vet at det kreves så innmari mye mer for at musikken skal nå ut og møte et publikum. Så når regjeringen faktisk har åpnet innboksen på vidt gap, og skal lage en kulturarenastrategi som potensielt skal stå seg over år, håper jeg at mange representanter også for den profesjonelle musikkbransjen benytter anledningen til å la seg høre. Fristen for å komme med innspill er 1.oktober. Go make noise. Eller musikk, da.

Toneangivende highs & lows den siste tiden

HIGH
Det er budsjettsesong! Jada, jada, jeg vet – det er ikke gitt at det er noe å rope hurra for. Men budsjettforslagene som nå ruller ut i kommuner, fylkeskommuner og i form av et nytt statsbudsjett, er blant de mest konkrete uttrykkene for politisk vilje og ambisjoner vi har. Dermed er det et godt utgangspunkt for å engasjere seg og drive politisk påvirkningsarbeid. Og faktum er at mange av oss kommer til å få mer, selv om det neppe er like mye mer som vi gjerne skulle ønske oss. Da byrådet i Bergen la fram sitt budsjettforslag tidligere denne uken inkluderte det forslag om å bevilge ti millioner kroner over to år til et investeringsfond for kreative næringer. Selv om det er lite penger, og innrettingen av fondet foreløpig er uklar, så er det i hvert fall noe.

LOW
Dessverre vet vi at budsjettfremleggelser også er som høytid å regne for trollene i kommentarfeltene. Trusler og hets mot politikere er et økende problem, og sakene synes bare å bli grovere og grovere. Kvinner og politikere med minoritetsbakgrunn er mest utsatt, i tillegg til politikere som fronter omstridte saker, for eksempel knyttet til klima og miljø eller lokale konfliktsaker. Færre og færre stiller seg til disposisjon for politiske verv, og særlig kommunene sliter med rekrutteringen av folkevalgte. Dermed blir trusler og hets mot politikere et direkte angrep mot demokratiet vårt. Så tenk deg om når du ytrer deg om politiske prioriteringer, enten det er i et privat selskap, i et kommentarfelt eller i en annen offentlig setting. Vi må framsnakke våre folkevalgte og være sjeleglade for at noen gidder, uansett hvor uenige vi kan være med dem om sak.

Om spalten
I denne spalten byr vår spesialrådgiver Tone Østerdal på analyser av og skråblikk på politiske prosesser og aktuelle saker knyttet til musikkbransjen spesielt og kreative næringer generelt. Når vi lar henne synse og mene på denne måten, er det fordi hun har drevet med politikk, ledelse og organisasjonsutvikling i kunst- og kulturfeltet i mer enn 20 år. Tone inngikk også i det regjeringsoppnevnte Musikkutvalget, som våren 2025 leverte Norges første offentlige utredning om musikkfeltet.

Vi gjør oppmerksomme på at Tone har bindinger til live- og til forlagsdelen av musikkbransjen gjennom styreverv i henholdsvis Drammen Scener AS og Musikkforleggerne. Hun er også styremedlem i Mediefondet Zefyr AS, som investerer privat kapital i norske filmer, serier og spill, i tillegg til å forvalte statlige tilskuddsmidler til audiovisuelle produksjoner.