Toneangivende #8 Regulatorisk sendrektighet og ran på høylys dag

Vi har lenge blitt advart mot ultraprosessert mat, ofte bestående kunstige tilsetningsstoffer, smaksforsterkere og råvarer som gir lang holdbarhet og mye smak, men som inneholder lite næringsstoffer. Den ultraprosesserte maten er imidlertid billig, lettvint og, la oss være ærlige, tidvis både fristende og vanedannende. Og fødevareindustrien lar seg ikke be to ganger før den prioriterer profitt over kvalitet. Konsekvensene den dårlige maten har for folkehelsa er liksom uansett ikke deres problem.

På samme måte er det få samvittighetskvaler å spore hos teknologiselskapene som bidrar til at vi holder på å drukne i en flom av ultraprosessert musikk. 2026 ble året da vi nådde den heller deprimerende milepælen hvor halvparten av musikken som lastes opp på strømmeplattformene er såkalt KI-musikk. I oktober kunne Spotify rapportere om at de hadde ryddet ut mer enn 50 millioner spor med KI-generert «slop and slam» fra sine anbefalinger hittil i år. Og dette var på toppen av 75 millioner «spammy tracks» som Spotify allerede har fjernet i løpet av de siste tolv månedene. Begrepene selskapet selv bruker for å beskrive denne musikken sier det meste om kvaliteten. Og selv om den dårlige musikken ikke nødvendigvis har en direkte konsekvens for folkehelsa, påvirker den både musikkbransjen og folks lyttevaner.

Problemstillingene knyttet til KI i kunst- og kulturfeltet er på ingen måte ny. Generativ kunstig intelligens utfordrer etablerte strukturer i musikkbransjen, både når det gjelder opphavsrett, kunstnerisk arbeid, inntektsgrunnlag og konkurransevilkår. På samme måte utfordrer den en rekke profesjoner i og i tiknytning til andre kreative næringer, som film, litteratur og design. Selv om utfordringene har vært varslet over lang tid, og effekten har vært tiltagende, har den sterke, norske kulturpolitikken og relativt tunge offentlige finansieringen av kunst og kultur til en viss grad demmet opp for trusselen KI utgjør. Sånn sett er vi jo privilegerte i dette landet. De siste ukene har imidlertid nettopp den offentlige finansieringen i møte med KI blitt problematisert.

Det ble nemlig bråk i filmbransjen da det ble kjent at Norsk filminstitutt (NFI) hadde bevilget drøye fire millioner kroner til serien Isfolket, som av produksjonsselskapet Rubicon beskrives som en hybridproduksjon, der store deler skal genereres av KI. Skuespillerne skal ikke erstattes av KI, bedyret Rubicon. Men det er ingen tvil om at en rekke kulturarbeidere og andre fagfolk vil erstattes av KI i utviklingen av serien. «Jaffery sover på jobb» skrev Dagsavisen på lederplass, og pekte på at Norge henger etter «med alle ting KI», også i kulturpolitikken og beslutninger om hva offentlige kulturkroner skal kunne brukes til.

KI-debatten raser også i litteraturfeltet, der både forfattere, oversettere og redaktører føler seg utsatt. Det ble kastet bensin på bålet da flere av bøkene til suksessforfatter og deleier i Bonnier forlag, Jørn Lier Horst, nylig ble flagget for mulig bruk av KI. Det var Aftenposten som, ved bruk av KI-detektoren Skrivera, gjennomgikk fjorårets ti mest solgte romaner, og fant at begge de to som ga utslag var signert Lier Horst. Det skal presiseres her at KI-detektorer kan gi feilaktige utslag. Jørn Lier Horst innrømmer at han har brukt KI som støtteverktøy, men fastholder at han skriver bøkene selv. Saken illustrerer uansett én av de mest komplekse sidene ved bruk av KI i skapelsen av kunst og kultur, nemlig grensegangen mellom KI-bruk og det menneskeskapte.

Da Kulturrådet nylig la fram sine retningslinjer for KI i litteratur, etter sterkt press fra flere fagmiljøer og forfatterorganisasjoner, uttalte rådsleder Kristian Seltun at de ønsker å være tydelige på hva midler fra Kulturrådet skal gå til. Veilederen spesifiserer at «bøker som helt eller delvis er framstilte av kunstig intelligens ikke kan kjøpes inn eller på tilskudd fra ordninger for litteratur. Men hvor går grensene for «delvis»? Og hvor er den tilsvarende veilederen knyttet til de mange tilskuddsordningene for musikk? Den finnes ikke. Vi i Music Norway har heller ikke klare retningslinjer for hvordan de offentlige midlene vi forvalter skal innrettes når det kommer til internasjonaliseringen av musikk med en tydelig KI-slagside.

Så er det jo ikke sånn at bruk av KI i skapelsen av og rettighetene til musikk ikke er regulert. Det er bare så forbanna komplisert. Opphavsretten ligger der, så klart, og skal beskytte opphavere og verkene de skaper. Stadig flere aktører i feltet trekker linjer i sanden, som i TONOs retningslinjer for forvaltning og registrering av KI-generert musikk, som slår fast at du må ha bidratt med skapende, kreativ innsats for å få rettigheter i et musikkverk. Men en rekke rettssaker i flere land bidrar til å illustrere hvordan opphavsretten blir utfordret av det uklare skillet mellom KI brukt som støtteverktøy, KI-assistert skapende arbeid og KI-generert musikk.

Og regulatorisk henger Norge etter. DSM-direktivet, som ble vedtatt av EU i 2019, som én av fire rettsakter på opphavsrettsområdet, ligger nå omsider til behandling i Stortinget. Men dessverre uten at proposisjonen tar høyde for utviklingen som har skjedd med KI i årene som har gått siden 2019. Direktivet inneholder mye positivt for kunstnerne, og representerer den mest omfattende endringen av opphavsretten siden 2001. Problemet er at regjeringens forslag til implementering i praksis vil gi utviklere av KI-modeller rett til å bruke vernet innhold uten krav til samtykke eller vederlag. Flere musikkorganisasjoner har ropt varsku, uten at politikerne foreløpig har villet lytte, eller har maktet å ta inn over seg de negative konsekvensene innføringen av proposisjonen i sin nåværende form vil få.

Da et knippe tyver gjorde innbrudd på Louvre i Paris i 2025, spredte verdenspressen bildene av brekket som fascinerte oss alle. Hvordan var det mulig for tyvene å bryte seg inn i ett av verdens sikreste museumsbygg ved hjelp av noe så enkelt som en lift og en vinkelsliper, i fullt dagslys, bare for å rømme åstedet på scootere, med juveler verdt ca. én milliard kroner?

Mens vi her hjemme venter på bedre lovgivning, retningslinjer og verktøy fortsetter tech- og KI-selskaper å fråtse i norsk musikk. De tjener enorme summer på å utnytte opphavernes musikk uten å betale en krone for bruken. Så lenge dette fortsetter uten noen form for lisensiering eller vederlag undergraver det også den framtidige verdiskapingen til de egentlige rettighetshaverne til musikken. Den internasjonale paraplyorganisasjonen CISAC har avdekket et framtidig inntektstap for opphaverne på nær 30 prosent innen tre til fem år. Det er ran på høylys dag.

Om spalten I denne spalten byr vår spesialrådgiver Tone Østerdal på analyser av og skråblikk på politiske prosesser og aktuelle saker knyttet til musikkbransjen spesielt og kreative næringer generelt. Når vi lar henne synse og mene på denne måten, er det fordi hun har drevet med politikk, ledelse og organisasjonsutvikling i kunst- og kulturfeltet i mer enn 20 år. Tone inngikk også i det regjeringsoppnevnte Musikkutvalget, som våren 2025 leverte Norges første offentlige utredning om musikkfeltet. 

Vi gjør oppmerksomme på at Tone har bindinger til live- og til forlagsdelen av musikkbransjen gjennom styreverv i henholdsvis Drammen Scener AS og Musikkforleggerne. Hun er også