TONO-bråket: En oppvisning i kulturpolitisk slagside

Det blir fort komplisert og veldig teknisk når man skal snakke om TONO. Vi er mange, selv med lang fartstid i musikkfeltet, som sliter med å forstå og få oversikt over alle detaljene. Det hagler med lovhjemler og direktiver, ulike former for lisensiering og avregningsmodeller, diverse paraplyer og tilknyttede rettighetsorganisasjoner, et vell av ulike avtaler, og pengestrømmer både inn til og ut av landet. Enda vanskeligere blir det hvis du prøver å sammenligne TONO med kollektive forvaltningsselskaper i andre land.

Kortversjonen er at TONO er et samvirke som eies og styres av norske komponister, sangtekstforfattere og musikkforlag, og har som primært formål å forvalte de økonomiske opphavsrettighetene i musikken til sine 43 000 medlemmer. I praksis innebærer det at når du hører musikk som TONO forvalter, for eksempel på radio, TV, i en strømmetjeneste eller på konsert, passer TONO på at de som eier rettighetene til musikken får betalt for bruken av den. Tilsvarende forvaltningsselskaper finnes i alle land med et profesjonalisert musikkfelt, og som rettighetshaver står du fritt til å registrere deg og musikken din der du ønsker.

Så langt, et rimelig streit opplegg. Og det kunne det kanskje ha vært, hvis alle rettighetshaverne enkelt kunne følge inntektsstrømmen fra bruk av musikken deres ute i samfunnet til at pengene materialiserte seg på konto. Shit in, shit out. Men sånn er det selvfølgelig ikke. TONO skal driftes. I tillegg kan TONO sette av inntil åtte prosent av nettoinntektene i såkalte kulturelle midler, der 1/3 går til stipender og 2/3 fordeles til foreningene Nopa (45 prosent), Norsk komponistforening (35 prosent) og Musikkforleggerne (20 prosent), definert som «nasjonale musikkulturelle formål». På toppen av dette plikter TONO også å betale to prosent av sine bruttoinntekter til Det norske komponistfond, som en lovfestet avgift fastsatt av Kulturdepartementet. Og i summen av dette ligger kimen til det som har blitt en langvarig konflikt knyttet til penger og makt i TONO.

Kritikerne, med tungvektere som Aslak Klever og Gunnar Greve i spissen, reagerer på at for mye av deres klienters omsetning forsvinner i administrasjonskostnader og til kulturpolitiske formål. De mener at rettighetshavere og organisasjoner med relativt liten kommersiell inntjening har for mye makt i TONO-systemet og mottar store tildelinger, mens de uavhengige låtskriverne og produsentene som står bak størstedelen av inntektene i TONO, ikke opplever å ha tilstrekkelig innflytelse på hvordan ressursene allokeres. Derfor tar de blant annet til orde for eksterne styremedlemmer, lavere administrasjonskostnader, nye fordelingsmodeller og en generell profesjonalisering som vil gjøre TONO mer attraktiv for låtskrivere med internasjonal suksess. Kort oppsummert, en tydeligere næringsretting av TONO.

Og nettopp her blir TONO-bråket symptomatisk for hvordan musikk-Norge fungerer (og ikke fungerer). For innretningene for omfordeling av midler i TONO har selvsagt ikke oppstått i et vakuum. Saken dreier seg derfor ikke bare om fordeling av makt og penger internt i organisasjonen, men om et større omland knyttet til kulturpolitiske versus næringspolitiske virkemidler, og i siste instans, om vilkårene for å drive musikkselskap i Norge. Sånn sett kan man kanskje si at TONO de siste ukene delvis har fått juling for ting som organisasjonen ikke rår over. Samtidig synes det berettiget at TONO får kritikk for hvordan organisasjonen driftes og styres.

Når TONO lekker medlemmer til svenske STIM så handler det om en bedre totalpakke på den andre siden av riksgrensen. Sverige har en betydelig større og mer etablert musikkindustri. Den bygger på uttalte næringspolitiske mål og virkemidler som kulturmoms med lav sats. Med færre kulturpolitiske virkemidler tilgjengelig har våre naboer i øst i større grad måttet lære seg å tjene pengene selv. Og derfor er det heller ikke så rart at STIM fremstår mer næringsrettet enn TONO, med en mer effektiv organisasjon, raskere utbetalinger og lavere administrasjonskostnader. STIM opererer også med kulturelle midler, men bruker et annet beregningsgrunnlag og fordeler midlene på en annen måte. STIM er dessuten ikke pålagt å kreve inn avgifter tilsvarende Det norske komponistfond, så bare der sparer norske aktører tilknyttet STIM to prosent av brutto.

I Music Norway har vi lenge tatt til orde for at den rettighetsbaserte musikknæringen trenger et modernisert, næringsstyrt og internasjonalt konkurransedyktig TONO. For å forhindre utflagging av medlemmer, norske selskaper og opphavspersoner, er det en forutsetning at systemet er innrettet på en måte som likestiller det med de beste aktørene internasjonalt. I dette ligger det blant annet at det burde være et klart skille mellom næringsoppdraget og kulturansvaret i TONO. Det bør ses på om de kulturelle midlene som TONO i dag trekker fra rettighetshavernes vederlag kan komme fra andre kilder, og fordeles på en annen måte enn slik det praktiseres i dag.

Så er det vanskelig å se for seg at vi skal helt bort fra å drive en viss omfordelingspolitikk i TONO. Det virker det heller ikke som kritikerne mener. De er imidlertid opptatt av å sitte ved bordet og kunne påvirke en ny retning for hvordan omfordelingen skjer. Én ting er at den jevne nordmann bidrar til et mangfoldig musikkliv over skatteseddelen. I dette tilfellet sitter det noen få og bestemmer over pengene kolleger i deres eget felt har tjent.

Et siste poeng i sammenligningen mellom forvaltningsselskapene synes å være at STIM rett og slett lykkes bedre på medlemsservice, også for de virkelig store spillerne. Det er naivt å tro at Max Martin, Avicii og ABBA hadde beholdt musikken sin i STIM hvis ikke de opplevde at det var det beste for «butikken» og kjente på at lojaliteten ble verdsatt. I dag skal du ikke lenger enn til din foretrukne dagligvarekjede før det å være storkunde lønner seg. Det er derfor vanskelig å forstå at TONO ikke har lagt større vekt på å ivareta de mest innbringende medlemmene sine. Inntil grep i denne retningen tas vil TONO fortsette å lekke som en sil. Det er synd for selskapet, men mer alvorlig, katastrofalt for målsettingene knyttet til å bygge en musikkindustri i Norge.

De færreste liker å gi fra seg makt. Men noen ganger er det faktisk en nødvendighet, og særlig når det som står på spill er mye større enn deg selv. Nå synes det som vi har en situasjon der en liten gruppering med stor makt kjemper så hardt for å beholde innflytelsen sin at de snart bare har makt over et tomt hus. Ikke bare tomt for kapital, men for også for verdifull data og innsikt. TONO vil være maktesløs uten de store rettighetshaverne.